Hvordan føles det?

Hvordan føles det å ha en vennegjeng? Å alltid ha noen en kan ta kontakt med? Å alltid ha noen en kan planlegge ting med, noen som faktisk gjør det de sier de skal, som ikke svikter hver gang?

Hvordan føles det å være likt? Prioritert? Å ha en plass i gjengen, å være inkludert? Hvordan føles det å tenke over hva man skal gi i julegave til den og den, og vite at en får julegaver fra dem igjen? Å ikke bare få fra familien. Fordi en har venner, og de tenker på akkurat deg.

Hvordan føles det å kunne sende en melding til noen om en føler seg litt nedfor, og vite at du får et svar tilbake? Hvordan føles det å invitere gjengen over, og by på mat og drikke og se dem kose seg i ditt selskap?

Hvordan føles det?

 









Et knippe gamle, uredigerte bilder.

Du lyste opp dagen min

Du som tok deg så god tid til å prate med meg da du tok av utstyret jeg var koblet til da jeg ga blod. Du ble sittende lenge sammen med meg, og vi snakket om løst og fast. Er du klar over hva det betydde for meg? 

Jeg følte meg sett, jeg følte meg som et verdifullt menneske. Som om jeg satt og pratet med en venn, en som faktisk synes at jeg er ok også. Tiden gikk veldig fort, og brått hadde jeg sittet i stolen i en halv time, og ikke bare de 10 minuttene som anbefales. 

Slike som deg gjør dagene til slike som meg så mye bedre. Takk for alt du gjorde for meg bare ved å gi meg litt av din tid :-) 

Det kommer som kastet på meg

Depresjon. Etter at jeg sluttet i tiltaket mitt har jeg hatt langt færre episoder med depresjon. I dag er første dagen på lenge at jeg har følt meg skikkelig nede. Vil bare være alene, vil bare gråte, alt føles håpløst. Det er liten grunn til å ha det slik, det har ikke skjedd noe spesielt, og jeg går en spennende tid i møte. Det skremmer meg at jeg kan våkne opp til dette sånn helt tilfeldig, spesielt når jeg tror at ting går i riktig retning. 

Det verste er at det kjennes kjent og trygt ut. Nesten behagelig. Alt føles litt sløvt, som om jeg er døsig, litt i halvsøvne.

I morgen blir nok alt bedre igjen. Det må det bli, jeg må ikke gi etter og la denne følelsen få vare. 

Jeg er spent, tid for å gi blod.

I dag skal jeg gi blod. Jeg er så nervøs! Jeg har fikset time, avlyst, fikset ny time, avlyst, om og om igjen i et halvt år nå? Det er alltid noe som kommer i veien. Halsen er sår en dag, et bittelite kutt i en finger, et lite munnsår osv. Bare småting, men blodbanken er veldig nøye. Det er jeg veldig glad for, det er så viktig at de ikke tillater at man gir blod når man muligens har noen bakterier eller virus i kroppen. For noen vil det sikkert gå bra, men hva med de som har nedsatt immunforsvar? Ja, jeg er glad for at reglene er så strenge. Kjipt for meg da, jeg vurderer å melde meg ut. Men i dag er dagen! I dag skal jeg gjøre min borgerplikt! Jeg er til liten nytte ellers, "naver" som jeg er. Men i dag får jeg gi litt tilbake :-) 

Jeg har gitt blod en gang før. Det gikk helt fint. Jeg så en dame som ble veldig svimmel, hun kom inn før meg og jeg gikk hjem før henne. Det var ekkelt å se, jeg følte veldig for henne. Så jeg har da kun en positiv opplevelse av egen blodgiving, likevel er jeg utrolig nervøs. Hva er det jeg er redd for? Var jeg bare heldig sist gang? Sier magefølelsen at jeg vil bli veldig dårlig denne gangen? 

Alle som kan gi blod bør vurdere det. Og alle som kan bør melde seg som organdonorer. Vi trenger ikke organene våre når vi dør. En persons organer kan redde flere liv. Jeg synes det er kjempeflott :-) 

Slapp av og pust

Vi har muligheten til å endre på ting så smått nå. Jeg blir gressenke en god stund framover, og jeg gleder meg til det. Nå skal jeg lære å ta vare på meg selv, ta ansvar for hus og hjem, for ikke snakke om vår datter, helt alene. Jeg klarer det, det vet jeg. Nå får jeg sjansen til å se hvordan livet vil være som enslig. Kanskje liker jeg å rydde huset selv, når det ikke er en som roter og slenger fra seg det ene og det andre på de mest unormale av plasser. Det blir spennende. Men det blir flytting på oss og, vi kommer etter. Vi må bare finne barnehageplass og hus, og de må enten ligge nære hverandre eller ha god bussforbindelse mellom seg. Og om vi flytter dit jeg vil så er sjansen for god bussforbindelse liten. Jeg stresser fælt over dette. Jeg har funnet et hus jeg vil ha, men jeg tvile sterkt på at vi får lån. Og uansett så er det tvilsomt at vi får barnehageplass. Og hva gjør jeg når stønadsperioden min er over? Vil de tvinge meg ut i jobb? Vil jeg ha fått tilstrekkelig hjelp med angsten til å klare en jobb? Jeg vil jo tjene mine egne penger, jeg liker ikke å gå på trygd. Jeg vil være herre over egen tid, ikke bundet til Norge fordi Nav sier det. Jeg vil kunne si nei til noe, ikke måtte løpe til om Nav bestemmer det. Jeg er ikke klar enda, men jeg står på venteliste til psykolog. Men angsten for framtiden er der. Jeg får ikke angstanfall, jeg bare kjenner meg spent og nervøs hele tiden. Tankene spinner, hvert hus jeg forelsker meg i føles som drømmehuset og tapte sjanser når de blir solgt.

Vente vente vente. Alltid i ventemodus, får aldri starte på noe skikkelig. Jeg håper dette blir min høst, jeg håper jeg kan snu trenden nå. Bli glad i livet!

 



Det er ikke mitt ansvar, mitt problem eller min sak

Jeg legger byrder på mine egne skuldre. Jeg leser om noe som opprører meg, noe jeg gjerne vil endre. Men det er ikke min sak. Andre får lov til å ha egne meninger, og å gjøre ting på sin måte. Jeg er veldig uenig i hva de gjør, det plager meg skikkelig. Jeg kan få en hel dag ødelagt av slike ting. Men det er ikke min sak! Og det er ting som blir veldig små i den store sammenhengen. Jeg vil si noe, jeg vil slå i bordet og motsi, jeg vil påpeke hvor idiotisk den andre ser ut til å være. Jeg kan ikke endre noe. Jeg har ikke evnene eller kunnskap nok til å slå i bordet, selv om jeg er sikker på at jeg har rett.

Hvordan gir man slipp på det man ikke kan endre? Og hvorfor påvirker det meg så hardt? Hvorfor kan jeg ikke la det være?  Hvorfor ødelegger det meg? Er det vanlig å ha det slik? 

Jeg trenger tid, jeg trenger rutiner. Jeg må bruke tid på å bli vant med endringer i livet mitt, selv de små. Jeg reagerer med angst og sinne på små ting, jeg gjemmer meg og tør ikke å utvikle meg. Brudd på rutiner kan sette meg helt ut.

Jeg legger stein til byrden.  

Er magnesium synderen?

Jeg har fremdeles vondt i magen. Det slo meg her en dag at jeg ikke burde ha så vondt om det skyldes søtsaker, da hadde jeg vært litt flinkere i et par dager. Litt tilfeldig googlet jeg bivirkninger av magnesium, og jada! Vanlige bivirkninger er mageproblemer gitt! Jeg har begynt på magnesium fordi jeg begynte å kjenne på tendenser til krampe i leggene, noe som pleier å tyde på at jeg trenger litt tilskudd av magnesium utenom kostholdet. Så nå skal jeg ta en lavere dose og se hvordan det går. Jeg pleier å ta pillene på kvelden, da de kan virke søvndyssende. Og magen er verst om natten. Så det blir spennende å se om jeg har funnet den faktiske synderen. Jeg har irritabel tarm, så jeg trodde det var problemet. 





Ris til egen bak

Jeg har sprukket totalt, og har pøset på med godteri og is i flere dager nå. Ikke bare vil det slette ut all framgangen min, sånn i forhold til vekt (ikke at det er mye å skryte av da), men nå har jeg skikkelig problemer med magen. Jeg har råvondt, og raser på do i tide og utide. I tillegg er jeg kvalm. Så nå må det skjerpings til! Min mann har gått med på to uker uten søtsaker. Tok han på fersken med munnen full av M&M....  Fint det.... Vi har sjokolade og is hjemme, og vanligvis klarer jeg ikke å motstå fristelsen, men magen gjør så vondt at jeg holder ut søtsuget i dag. 

Jeg har fått noen nye øvelser på treningssenteret, og den ene tar skikkelig på armene! Herlig! Jeg skal prøve å ha en intensiv måned nå, og skal prøve å få tatt en tur på trening så godt som hver dag. I dag er det torsdag, og jeg har så langt trent 3 ganger. Satser på 6 ganger denne uken! :-D 

Mat mat maaaaat!

I dag har jeg spist og spist. Etter trening kjøpte jeg meg pasta carbonara micromåltid, det er over 600 kalorier i en sånn. Den fikk selskap av en Toppris, som i sin tur fikk selskap av noen riskaker. Jeg har is i fryseren, men jeg tror ikke jeg kommer til å spise den. Jeg har hørt at det er fint med en dag i uka der man får i seg mer kalorier, for å få opp forbrenningen. Jeg vet ikke om det stemmer, men en kan håpe. For kveldsmaten var bare toppen av isfjellet! 

På mandag må jeg begynne å veie maten min. Det er på tide... :-) 

 



Hvor mye skal en spise?

Når du skal gå ned i vekt må du ha underskudd på kalorier. Det må gå mer ut enn det går inn. I tillegg så vil kroppen spare på fettet om man får i seg for lite. Enkelt og greit. Men, hvor mye trenger man? Jeg har blitt fortalt at man skal ligge på 1500 kalorier hver dag, og den som sa det sa at det gjaldt for alle. Jeg kan bare ikke tro på det. Jeg er 40-50 kg overvektig, og trener 3-4 ganger i uken nå. Er mye i ro ellers. Jeg googlet litt, og fant en side der man regnet ut dagsbehovet sitt basert på høyde, vekt, alder, kjønn og aktivitet. Skal jeg tro på det så har jeg et dagsbehov på 3200 kalorier!!! :-o Jeg har lest flere plasser at man bør ha et kaloriunderskudd på ca 500 om dagen, og da blir mitt dagsbehov 2700 kalorier om dagen! :-o Det er hele 1200 kalorier mer enn det enkelte påstår.

Så hvem har rett? Hvor mye trenger jeg? Spiser jeg for mye, eller sulter jeg meg? 

Jeg får hjelp med overvekten snart, det skal bli så godt å lære av noen som faktisk vet hva de driver med. Google er ikke alltid min venn, det er ikke alltid lett å filtrere ut unødvendig og feil informasjon. Jeg teller ned, snart er det en måned til oppstart :-D 

Dagens treningsøkt

Jeg er tålelig fornøyd med dagens innsats på treningssenteret. Det er vanskelig for meg å presse meg hardere, for jeg har lite energi til å begynne med. Uansett, dette fikk jeg ut av dagen: 

  • 10 min oppvarming på elipsemaskin nivå 1.
  • 4 x 20 mageøvelse med kettlebell 6 kg.
  • 6 x 10 øvelse for innsiden av lårene med strikk.
  • 4 x 20 mageøvelse med kettlebell 6 kg (like greit å ta i litt).
  • 3 x 10 øvelse for rumpe (2 muskler) med strikk.
  • 2 x 10 øvelse for lår 160, 1 x 10 på 180.
  • 3 øvelser i intervall, 2 for øvre del av rygg og en for overarm. Manual 3 kg og 6 kg.
  • 2 x 10 øvelse for legger og lår 95, 1 x 10 på 80.
  • 3 x 10 øvelse for lår 60.
  • 2 x 10 øvelse for mage 80, 1 x 10 på 95.
  • 3 x 10 sittende roing, husker ikke vekt. 
  • 5 min elipsemaskin nivå 2.

Jeg er dårlig på å huske hva de forskjellige maskinene og øvelsene heter, og på flere av maskinene står det ikke om vekten er i kg eller pound. 

Jeg hadde tenkt å ta 10 min elipsemaskin og komme opp på nivå 3, men jeg var tom for energi. Det viktigste er likevel at pulsen stiger, så jeg er sånn passe fornøyd.

Framover vil jeg fokusere mye på øvre del av rygg, fordi jeg allerede kjenner at det har påvirket hodepinen min. Jeg vil også se om jeg finner en ny mageøvelse. Det er nok også på tide å gå opp i vekt på manualene, 4 for rygg/skulder og 7 for arm.  jeg tror også jeg vil finne enda en øvelse for arm. 

Jeg kan i teorien bruke en tyngre kettleball, men jeg har smerter i hendene. Jeg har skaffet meg en ball jeg skal klemme på for å trene hendene, og når styrken er bedre blir det lettere å løfte uten å få vondt.



 

Alt jeg tenker på er mat!

I dag sliter jeg med matinntaket. Både på mandag og tirsdag spiste jeg en is, og i dag ble det en hel haug med Dumle. Jeg har mer igjen, det var 330 gram i boksen. Det er igjen over halve boksen, men alt jeg vil er å stappe det i meg. Jeg tar meg ikke tid til å kose meg med det heller, jeg bare stapper det inn. Det krever alt jeg har av viljestyrke dette, jeg er så vant til å overspise og å gi etter for det. Alle sier at man skal slappe av og tillate seg noe godt innimellom. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre det. Men jeg er ikke en som klarer å begrense meg. Jeg sliter virkelig :-( 

Jeg tillater meg noe godt i helgene, en liten sjokolade på lørdag. Men så blir vi invitert på middag hos mine foreldre, og der blir det servert kake og gjerne is. Og så har min treåring arvet min kjærlighet for is, og jeg sliter med å si nei. Min mann var streng og nektet å kjøre til butikken for å kjøpe is til meg i dag. Hadde han ikke måttet sove så hadde han sikkert dratt.

Hodet mitt leter febrilsk etter en måte å la meg få spise mat. Kanskje er jeg sulten? Kanskje jeg har trent så bra at jeg fortjener noe godt? Kanskje det er like greit å fullføre boksen med Dumle nå som den allerede er åpnet, slik at jeg ikke spiser noe godt i morgen? 

Jeg skuffer meg selv hver gang jeg sprekker. Jeg vil bare gi opp. Vekten står uansett stille, magen er like stor som før. Jeg er stygg og ekkel og en taper. Jeg har ingen sjanse til å lykkes. Den eneste som er fornøyd for tiden er lommeboka. Så det er jo ikke helt mørkt.

Like greit å bare legge seg, jeg kan ikke spise mens jeg sover.





 

Jeg liker måker jeg

Mitt store mål for fotograferingen er å ta et skarpt og fint bilde av en måke. Jeg har lang vei å gå, men det er jo litt gøy å ha forbedringspotensiale :D
Alle bildene er uredigerte, bortsett fra at de alle er croppet. Jeg er ikke så stødig med den andre linsen, den er tyngre og vanskeligere å bruke synes jeg. Her er uansett noen bilder av de flotte fuglene :)










Utakknemlig?

Jeg har ikke overflod av penger. Så da jeg sa at jeg gjerne ville ha en bukse så var det ikke fordi jeg "ikke hadde noe å ha på meg". Det var fordi jeg faktisk trenger en ny bukse, da jeg har måttet kaste noen som har vært meg trofaste i mange år. De var kommet til det punktet der de ikke kunne bli reparert mer. Men pengene strakk ikke til. Det er greit. Før jeg vet ordet av det har jeg et helt nytt pc-spill i hendene, jeg fortjente visst noe fordi jeg har vært så flink til å trene og flink til å unngå søtsaker (njaaa).

Jeg kunne ha fått en ny bukse for den summen det spillet kostet, for ikke å snakke om at jeg nesten ikke bruker pc'n min for tiden. Nå sitter jeg her med dårlig samvittighet fordi jeg ikke fikk stoppet han fra å kjøpe spillet, og for at jeg ikke turte å si at det faktisk er uansvarlig å kjøpe et pc-spill når økonomien ikke tillater det. Og jeg har dårlig samvittighet for at jeg faktisk ikke har så veldig lyst til å spille det spillet. Jeg trengte en bukse.... Han vet at jeg prøver å endre stil for tiden, for å lure kropp og sinn til å ha det bra, for å motivere til vektnedgang.

Er jeg utakknemlig? Skal jeg bare ta imot alt jeg får, selv om det betyr at jeg ikke får noe jeg faktisk trenger?

Disse tankene er alt som skal til før jeg begynner på den negative spiralen igjen. Det er lenge siden sist, det var vel på overtid nå. Jeg er så bekymret over økonomien, og selv om vi begge jobber hardt for tiden så betyr ikke det at det står en kjele med gull og venter på oss. Gardinene lukker seg, og jeg føler håpløsheten synke inn. Jeg er lei av å bli skikkelig nedfor hver gang jeg får noe som bare kan kvalifisere som luksus. Dette var en gave til meg, som skulle gjøre meg glad. Men jeg når ikke inn, han vil aldri forstå meg. Jeg lever i en boble av unnvikelse og fornektelse, på kanten av sverdet. Det er slitsomt, og det hjelper ikke hodet mitt. Det hjelper ikke nakken og skuldrene, og energien siver ut.

Det er ikke noe spesielt med bildene jeg har tatt, men av og til er det godt å ta med kameraet ut en tur. Mens jeg tar bilder må jeg fokusere på å få et ok bilde, og det tar tankene mine bort fra alt som sliter i hodet.








Så umotivert!

Noen dager er motivasjonen på bånn, sånn som i dag. Jeg har ingen ønske om å bli svett og ekkel, eller å ta i slik at knærne verker (de gjør det for tiden, de kjennes litt slitne ut). Hadde det ikke vært for at jeg har en treningspartner så hadde jeg blitt hjemme!

Jeg håper jeg klarer å presse meg godt nok, men jeg tviler. Men det verste jeg kan gjøre er å la være, for da blir det fort full stopp. Jeg har ikke råd til å la være å trene. Kroppen min trenger å gå ned i vekt, den tåler ikke alt fettet som tynger den ned. Min gamle skade i beinet trenger en avlastning, og det samme gjør ryggen.

Så nå er det på tide å løfte rumpa fra sofaen og komme seg ut! 

Gi meg en opptur!

Det jobbes hardt i heimen for tiden. Mannen har sitt prosjekt, jeg har mitt. Jeg føler at vi gjør ting som vil hjelpe oss framover, men jeg er så utålmodig. 

Jeg trener hardt for tiden, og nå synes jeg at jeg ser framgang. Og jeg legger på vekt på maskinene på trening (yay). Jeg vil ta bedre vare på meg selv, men i mitt tilfelle betyr det også å få meg noen nye klær. Jeg er den som går i joggebukse og genser ut i offentligheten, uten sminke og som ser sliten og tykk ut. Jeg er igang med vektnedgang, og treningen går bra. Men klær.... Så var det penger da. Det er begrenset hvor lett det er å finne fine klær i store størrelser når man har veldig begrenset med midler. Og det er ikke lett å finne brukte klær heller. Men jeg tror at jeg må prioritere meg selv litt. Om man føler seg vel så kler man seg bra, og kler man seg bra kan man lett føle seg vel. Jeg har fått i oppdrag fra nav å jobbe med hode og kropp, så det er synd om økonomi holder all framgang tilbake.

 Her en dag tok jeg på meg en bukse jeg ofte bruker til finere anledninger, og den var jammen meg litt løsere på enn normalt :-o Hurra :-D 

 



Får visst ikke snudd bildet på mobilen, men dette er da et bilde av mine nye venner :-D Jeg håper på å bygge litt armmuskler, og få bort grevinneheng! 


Hodepine

Jeg er så lei av å ha hodepine. Jeg har veldig stive skuldre og nakke, spenner meg veldig. Så jeg forstår jo hvorfor jeg har så mye vondt. Men når jeg er fornøyd når jeg klarer å gå en uke uten vondt så synes jeg det er på tide å gjøre noe med det. Skal til legen i neste uke, kroppen sliter generelt. Skal ta opp hodepinen da. I mellomtiden har jeg skaffet meg en Mindfullness app. Kanskje jeg klarer å slappe av litt. Håper det. Tåler ikke så godt smertestillende etter graviditeten, en fag kan jeg ta 3 piller uten problemer, andre dager blir jeg faktisk litt høy av en eneste pille. Så det å ta smertestillende er en risikosport. 

 

Trening og atter trening

Vekta står stille og det samme gjør formen. Magen min funker ikke for tiden og det er ikke gøy å trene når en bare vil spy! I tillegg har jeg blitt forkjølet og har fått vondt i halsen. Siden magefettet ser ut til å klamre seg fast så skifter jeg fokuspunkt. Nå vil jeg fokusere på armene. Jeg vil ha muskler, og jeg vil bli kvitt grevinneheng! Så jeg googler armøvelser. Jeg tenker på å fylle et par flasker med vann eller noe, og så bruke dem som vekter. Så kan jeg trene hjemme. Jeg går på treningssenter, men det føles som om manualer er for de som er langt tynnere og sprekere enn meg. 

Det er så kjipt at vekta står stille! Det har litt med en økt treningsmengde å gjøre, men jeg har ingen tro på at jeg trener så hardt at en økt muskelmasse kamuflerer en faktisk vektnedgang. Det har mest med matinntaket å gjøre. Jeg synes selv at jeg har vært flink med godteri i det siste, men det hjelper vel lite om jeg spiser for mye mat ellers. Eller feil mat. Det blir for mye hvitt brød for tiden, enda jeg foretrekker grovbrød. Spiser en del grove rundstykker fra bakeri, men de virker liksom så lite grove. Dessuten skulle jeg ha kuttet ut hvete helt. Men økonomien står i veien (vi får en del brødbakst gratis for tiden).  

Men nå er det fredag, og jeg skal unne meg is i dag!  

På stedet hvil

Dagene går så utrolig fort, jeg har så mye tid, men samtidig så lite tid også. Jeg venter på å komme igang med "tjukkasopplegg". Henvisning er sendt for lenge siden, og jeg venter tålmodig. Imellomtiden er fokuset på trening. Jeg trener nå i basseng (vanngymnastikk), i tillegg til treningssenter. Jeg har så dårlig kondisjon, så nå har jeg funnet meg et opplegg med intervalltrening som passer for meg (jogging er utelukket). Det føles godt å bli skikkelig svett og utslitt :)

En annen ting som er i fokus er mat. Godteri er forbudt i hverdagen. Det har sklidd litt ut med is, men i motsetning til før der jeg kjøpte isbokser, så kjøper jeg nå kun ispinner. Før pleide jeg ¨tenke på mat hele tiden. Tankene var alltid på neste måltid, og skulle jeg være alene hjemme så måtte jeg alltid planlegge hva jeg skulle spise. Jeg tenker enda mye på mat, men jeg jobber hardt med å tenke at det er bare mat. At jeg ikke trenger å spise hele tiden, og jeg trenger ikke noe storveis. Jeg trenger heller ikke stappe i meg, eller spise godteri på kvelden. Jeg prøver også å begrense inntaket. Det er kjempehardt, og resultatene lar vente på seg, men jeg håper det blir bra. Sist gang jeg veide meg hadde jeg gått ned litt. Jeg håper det fortsetter slik. Jeg håper at min økte treningsmengde gir meg større muskler, og at det er derfor jeg ikke går ned noe særlig enda. Jeg synes at søtsuget har gått ned litt :)

En tredje ting i fokus nå er utredning. Jeg utredes for konsentrasjonsproblemer, og så langt ser det ut til at det er noe der ja. Det overrasket meg, jeg pleier vanligvis å få høre at alt er bra. Det føles ikke bra, og nå ser det ut til at jeg blir trodd :) Det føles veldig godt.

Våren er her for fullt, og kameraet er for alvor igang etter vinteren. Jeg har bestemt meg for at jeg nå virkelig skal gå inn for å lære meg kameraets funksjoner, nå vil jeg ta skikkelig gode bilder! :D Her er en smakebit av våren så langt:

 














Vår













kveldsmat

I kveld er ingen god kveld, men jeg har jo så mye å være takknemlig for så i kveld gidder jeg ikke klage. Nå sitter jeg her med kveldsmat og nyter Midsomer murder. I morgen er det tidlig opp for å trene. Treningen går veldig bra for tiden. Jeg liker å bruke kroppen min, og jeg liker å føle at jeg kommer meg videre. 

 



Kveldsmat :-) 

Stolt kropp

Det eneste jeg vil er å gråte. Jeg har et stort behov for det, men kroppen min nekter. Den er for stolt, den henger igjen i den tiden der det var et tegn på svakhet. Jeg sitter helt alene, men kinnene mine forblir tørre. 

Det er i slike stunder jeg ser hvor ensom jeg er. Hvor få venner jeg har, fordi jeg ikke har energi til å opprettholde vennskap der jeg ikke føler meg forstått. Det er få jeg føler meg ok sammen med. Det er få som aksepterer meg. Andre vil bare endre meg.

Jeg trenger en venn nå, men det er ingen der. Ikke nå. Jeg må vente til livet smiler litt til den som liker meg for meg. Jeg merker alltid at jeg er ensom når den andres liv ikke smiler. Vanligvis er en venn nok. Det er alt jeg trenger. Men kanskje er jeg bare for redd for folk til å tro på at det finnes flere som kan like meg for meg.

Tårene renner i hodet mitt. De nekter å ta fysisk form. Kroppen min er for stolt. Vi gråter ikke, vi viser ikke følelser, vi viser ikke svakhet!  

Jeg liker ikke folk

Hva er det med oss mennesker som gjør at vi tror at alle kan klare det samme som oss? Når vi får til noe så skal andre og få det til, man må bare legge litt godvilje til. Vi må bare se mulighetene, skaffe hjelp gjennom familie og venner, kun flytte dit der alt ligger til rette for alt vi trenger (for økonomi spiller ingen rolle her, eller hvor man jobber. Livet er jo perfekt må vite!).  Det er ikke rom for å forstå at noen faktisk ikke kan gjøre noe med situasjonen som den er. At noen faktisk ikke har noen de kan spørre om hjelp, at noen ikke får det til uansett hvor mye de prøver og hvor velvillige de er. Man kan ikke klappe uten armer, man får ikke jobben om jobbsøknaden er like god som resten og de bare plukker noen tilfeldig. Man kommer seg ikke igjennom små sprekker om man er veldig overvektig. Man blir ikke gravid uten livmor. Osv osv osv. Hva sier du til en uten armer da? Bare han ser mulighetene så vil ha få til å klappe? Eller skal man kanskje være realistisk her og se livet for hva det er?

Ja, har man motivasjon og vil man det nok så klarer man utrolig mye. Selvfølgelig vet jeg det. Men det er en forskjell på å klare mye og det å klare alt. Og det er utrolig nedverdigende å være mottaker for sånne råd! "det er jo bare bare": "Jeg klarte det så da klarer du og det". "Du trenger bare litt motivasjon". Nei! Slike råd hjelper ikke alltid.  Og når man selv vet det så blir man bare trykket enda lenger ned i søla. For ofte så vil man så gjerne gjøre det man vet er det beste. Det handler ikke om ignoranse eller å være umotivert. Det handler om at det faktisk er umulig å gjennomføre. Kanskje en annen gang, når forutsetningene for å greie det har blitt endret. Men ikke nå, ikke som situasjonen er nå. Å påstå noe annet er sårende og krenkende.

 

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
The courage to change the things I can,
And the wisdom to know the difference.



Jeg vil ikke dø uten å ha bidratt med noe

Jeg tenker mye på døden nå. Det har vært så mange dødsfall de siste årene, uvurderlige folk, folk som har blitt elsket av mange, beundret av mange, folk som har satt dype spor. Og jeg tenker at jeg er ikke som dem. Min mann har fått klare instrukser; jeg vil ikke ha noen taler om mitt liv og hva jeg har gjort i min begravelse. Jeg vil ikke ha et minnesamvær med sang og taler. Jeg vil ikke ha mange blomster. Jeg vil ha inspirerende taler, skrevet for å inspirer folk til å være den beste versjonen av seg selv. Jeg vil ha latter, feiring av livet. Jeg vil ha en blomst, eller blomsterkrans, jeg vil ikke at man skal bruke penger på blomster for min del. Ikke at jeg har så mange i livet mitt som ville ha bidratt, jeg har en svært liten vennekrets. Ikke fordi jeg har blitt utstøtt, men fordi jeg ikke makter å holde kontakten. Mitt ønske er at istedet for å bruke masse penger på blomster og gravsted, lokaler til minnesamvær og mat, så skal penger bli samlet inn til et formål. Jeg har et spesifikt formål. Mitt ønske er å bidra til å finne svar på hvorfor ufødte barn dør. Mer spesifikt, hvorfor rammes individer med kromosomfeil på den måten. Hvorfor vil noen ikke bli eldre enn 1 år, hvorfor dør mange i mors liv, mens noen få andre med samme kromosomfeil kan leve et normalt liv? Jeg ønsker svar.

Jeg bruker ikke mitt liv til noe. Jeg har lite penger, men jeg har masse kjærlighet å gi. Jeg har tid. Jeg har inspirerende personer i mitt liv som viser at jeg og kan gjøre en forskjell. Jeg vil bruke meg til noe godt for andre. Kanskje vil jeg aldri komme meg ut av depresjonen og angsten ved å jobbe med meg selv. Kanskje veien ut av mørket er å gi andre en grunn til å smile?








Jeg kommer til å savne deg <3

Jeg har mistet en som sto meg nær. Samtidig har jeg ingen å prate med det om, unntatt min mann. Og pga hans jobb sover vi på ulike tidspunkt og har ikke en A4 hverdag. Og venner..... den jeg har som står meg nær er på randen av et sammenbrudd. Det er ingen plass for min sorg. Jeg klandrer henne ikke, dette er langt fra selvvalgt. Men akkurat i dag trenger jeg støtte. Jeg spiser masse godteri og potetgull, alt jeg tenker på er mat. Har vært slik hele uka pga krangel, lav motivasjon og følelsen av å bli sabotert. Dødsfallet gjorde ikke saken bedre. Det var forventet, men sorgen blir ikke mindre av den grunn. Akkurat i dag vil jeg være en annen plass. I en annens kropp, i et annet sinn. Hodepinen sniker seg innpå igjen, noe som ikke er rart etter alle tårene og tankene om begravelsen.

Hvil i fred kjære du <3

På tide å ta i et tak!

Jeg går jo hjemme nå. Stressnivået er skyhøyt og kroppen lider deretter. Så nå vil jeg prøve noe nytt! Jeg skal lage en plan. Hver dag jeg er hjemme alene skal jeg ha et prosjekt. Det kan være alt fra å vaske badet til å lappe sammen mannens bukse, eller kanskje sette av tid til en times håndarbeid. Et prosjekt hver dag. Ofte baller slikt på seg. Når badet er rent og ryddig så er det jo kjipt og gå inn på stua og se hvor rotete den er. Og siden jeg allerede er i arbeidsmodus så kan jeg jo like gjerne ta i et tak på stua også.

Et annet tiltak er soving. Det har sklidd ut litt i det siste, så her må det skjerpings. Fast tid for å legge meg om kvelden og stå opp om morgenen. Dessuten må jeg utfordre meg selv litt når jeg våkner tidlig en dag. Det er jo litt dumt å føle seg passe våken og deretter legge seg til å sove igjen. Så da kan jeg like greit stå opp. Jeg er et b-menneske, men jeg merker likevel at jeg blir mer stresset de dagene jeg står opp sent en dagene jeg står opp tidlig når jeg uansett skal være hjemme. Så kan jeg jo stå opp slik at jeg kan gå til barnehagen med min datter. Vanligvis er det min mann som kjører henne pga hans jobb, men han må jo ikke det.

I morgen skal jeg gjøre mitt beste! Jeg har bestemt meg for å gå ned 3 kg de neste 3 ukene. Alt i meg sier at jeg kommer til å feile. Samtidig så er det mye lettere å feile om jeg sier "jeg skal prøve" heller enn "jeg skal!" Så nå skal eg klare det! Det er langt ifra så mye som jeg trenger å gå ned, men med så høyt stressnivå som jeg har om dagen, med påfølgende trøstespising, så er 3kg et vanskelig mål i seg selv.

Dette skal bli en god uke! :)

Stanger hodet i veggen

Ett skritt fram og to tilbake. Nå ser det ut til at jeg får et skikkelig bra opplegg framover, men om jeg klarer å betale for det er noe annet. Vi har det trangt økonomisk, og nå blir mannen tvunget til å gå ned i stilling på jobb. Så nå er det ikke sikkert vi kan fortsette å bo her. Vi skal kontakte Nav for råd om hvordan han skal finne ny jobb, men tviler på at noe godt kommer ut av det. Jeg har sjekket finn.no, og der finnes ingen leilighet med 2 soverom som er billigere enn der vi leier. Det verste er at min mann faktisk vil tjene på å si opp jobben sin. Det er så irriterende. Han kommer fra et land innenfor EU/EØS, og derfor har han ikke krav på så mye hjelp. Akkurat nå så ser jeg svært mørkt på situasjonen, aner ikke hva jeg skal gjøre. Dette skulle jo være min tid til å slappe av og hente krefter før jeg begynner med opplegget mitt, men har jeg vært stresset før så blir det ikke mye bedre nå.

Det er vel lov å gråte sine  modige krokodilletårer nå vel?

Sliten i hodet

Tiltak over, nå skal det fokuseres på meg. Jeg skal gå ned i vekt og få orden på hodet. Det betyr at jeg nå er søkt inn på behandlingssted mtp overvekt, et sted som tar for seg hele mennesket. Kanskje får jeg orden på problemet med overspisingen og den konstante følelsen av å være ubetydelig og håpløs.

Jeg er nå igang med utredning for konsentrasjonsvansker, og etter noen timer der i dag har jeg hodepine og føler meg helt i ulage. Tårene vil ut, men sinnet nekter. I morgen er siste dag. Tviler på at det skjer noe videre der, og jeg må fremdeles takle mitt fulle hode uten hjelp. Jeg er så utrolig sliten nå. Tiltaket mitt er jo over, men jeg klarer ikke å slappe av, tvert imot synes jeg ting har blitt verre. Jeg blir mer og mer utrolig i hode og kropp, og føler meg som i starten på et panikkanfall.

Økonomien er på bånn, ekteskapet skranter, huset er et eneste stort rot. På toppen av det hele ble jeg oversprøytet med slaps av en bil i dag, samtidig som vi holder på i startfasen av godterislutt. Skulle gjerne hatt en bolle kald tress-is, med sundae sjokoladesaus og kanskje litt daimbiter.....

Jeg har noen prosjekt på gang, håndarbeid. Håper på en ledig dag snart, slik at jeg får kommet igang. Ja, jeg går hjemme nå. Men en hel dag hjemme bare for meg selv, det har jeg ikke hatt enda. Jeg vil gå i hi en stund, men det er jo ikke mulig med mann og barn i huset. En får gjøre det beste ut av det. I dag skal jeg lage lasagne  for første gang. Fra pakke, det blir nok ikke den helt store utfordringen. Men et sted må man jo begynne, og jeg har så mye som skal gjøres i hodet mitt nå at et lett prosjekt kanskje er akkurat hva jeg trenger :)

Gleder meg til våren. Alt det grønne som spirer og gror, og alle de fine fargene på blomstene, det får meg i godt humør.

Middag ute

Fyr på bålet og pølse på pinnen, lite som slår stemningen da :)

 



Hva er meningen med livet?

SÅnn rent biologisk så er det jo å føre genene videre, men er det alt? Trenger vi å vite hva meningen med livet er? Surrer vi bare rundt og bruker tid på å finne meningen med livet, og så finnes den rett foran øynene våre? Må vi få kraftige oppvåkninger i form av ulykker eller sykdommer for å se det? Må det skje noe dramatisk?

Nå går jeg bare hjemme. Litt spent på hvordan det vil gå, kommer jeg meg opp om morgenen eller vil jeg bli sittende oppe lenge om kvelden slik at døgnet snur seg helt? Så langt går det bra, for jeg har hatt mye å gjøre. Nå er jeg alene med min lille en stund, så da må jeg opp. Hun skal i barnehagen, og jeg har et hus å ta meg av. Det går heller tregt, kroppen er ikke med for tiden. Syk og har mye ryggsmerter. Etter hvert planlegger jeg å ha min datter litt hjemme med meg, men nå i starten har jeg behov for egentid. Hele kroppen er i helspenn, det er nesten som jeg vibrerer av stress. Så nå prøver jeg og senke hjerterytmen. Godt å ha huset helt for meg selv uten mann og barn. Jeg som er utpreget B-menneske klarer faktisk å stå opp med min datter, hvem skulle ha trodd det? ^^ Dette er en fin erfaring for meg, og et stort irritasjonsmoment er for øyeblikket borte. Når han kommer tilbake er det på tide å sette ned foten og kreve visse ting, og jeg vet at han vil høre. Jeg har en snill mann, han ønsker det beste for meg selv om han ikke selv ser at han kan gjøre ting vanskelig for meg pga sin heller distre natur :)

Jeg har lyst til å bruke litt tid på å lære meg baking. Målet mitt er å klare å bake en kake som ikke vil klappe sammen. Jeg har en kjempegod oppskrift, men kaken klapper sammen 50% av gangene. Kjipt! Men nå vil jeg prøve ut diverse oppskrifter, og jeg har funnet den perfekte bloggen; nemlig "Det søte liv". Her er det fantastisk mye godt (ser det ut som). Siden er god og oversiktig, og designet er elegant og innbydende. Gleder meg til å ta fatt på prosjektet :)

I et forhold så handler det ikke om hva den andre kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for den andre. Hva kan du gjøre for å gi din partner en lettere hverdag? Hvordan gjør du han/henne glad? Hvordan viser du din støtte? Vi er så egoistiske for tiden, alt handler om en selv. Forhold går til grunne fordi en ikke er villige til å gi av seg selv, man er ikke villige til å fire på krav eller inngå kompromiss. Man er ikke villlige til å stille seg selv i en sårbar situasjon. Og motvillighet i et forhold skaper gnissninger. Det er mye lettere å gi seg hen til den andre, leve for den andre og elske den andre fult ut, om man vet at den andre gjør det samme. Men skal man vente på at partneren begynner? Eller skal man gå i seg selv og endre seg selv til det bedre? Om forholdet går under, har man da gjort en innsats for ingenting? Selvfølgelig ikke! Få fram det beste i din partner ved å være den beste utgaven av deg selv. Ikke ta imot dritt, ikke ta imot urettferdighet, ikke ta imot slag, men ikke begrens din kjærlighet fordi du er redd for å bli såret.

Er kjærlighet meningen med livet? Det vi lever for?

Les mer i arkivet » August 2015 » Juli 2015 » Juni 2015
hits