SÅnn rent biologisk så er det jo å føre genene videre, men er det alt? Trenger vi å vite hva meningen med livet er? Surrer vi bare rundt og bruker tid på å finne meningen med livet, og så finnes den rett foran øynene våre? Må vi få kraftige oppvåkninger i form av ulykker eller sykdommer for å se det? Må det skje noe dramatisk?
Nå går jeg bare hjemme. Litt spent på hvordan det vil gå, kommer jeg meg opp om morgenen eller vil jeg bli sittende oppe lenge om kvelden slik at døgnet snur seg helt? Så langt går det bra, for jeg har hatt mye å gjøre. Nå er jeg alene med min lille en stund, så da må jeg opp. Hun skal i barnehagen, og jeg har et hus å ta meg av. Det går heller tregt, kroppen er ikke med for tiden. Syk og har mye ryggsmerter. Etter hvert planlegger jeg å ha min datter litt hjemme med meg, men nå i starten har jeg behov for egentid. Hele kroppen er i helspenn, det er nesten som jeg vibrerer av stress. Så nå prøver jeg og senke hjerterytmen. Godt å ha huset helt for meg selv uten mann og barn. Jeg som er utpreget B-menneske klarer faktisk å stå opp med min datter, hvem skulle ha trodd det? ^^ Dette er en fin erfaring for meg, og et stort irritasjonsmoment er for øyeblikket borte. Når han kommer tilbake er det på tide å sette ned foten og kreve visse ting, og jeg vet at han vil høre. Jeg har en snill mann, han ønsker det beste for meg selv om han ikke selv ser at han kan gjøre ting vanskelig for meg pga sin heller distre natur :)
Jeg har lyst til å bruke litt tid på å lære meg baking. Målet mitt er å klare å bake en kake som ikke vil klappe sammen. Jeg har en kjempegod oppskrift, men kaken klapper sammen 50% av gangene. Kjipt! Men nå vil jeg prøve ut diverse oppskrifter, og jeg har funnet den perfekte bloggen; nemlig "Det søte liv". Her er det fantastisk mye godt (ser det ut som). Siden er god og oversiktig, og designet er elegant og innbydende. Gleder meg til å ta fatt på prosjektet :)
I et forhold så handler det ikke om hva den andre kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for den andre. Hva kan du gjøre for å gi din partner en lettere hverdag? Hvordan gjør du han/henne glad? Hvordan viser du din støtte? Vi er så egoistiske for tiden, alt handler om en selv. Forhold går til grunne fordi en ikke er villige til å gi av seg selv, man er ikke villige til å fire på krav eller inngå kompromiss. Man er ikke villlige til å stille seg selv i en sårbar situasjon. Og motvillighet i et forhold skaper gnissninger. Det er mye lettere å gi seg hen til den andre, leve for den andre og elske den andre fult ut, om man vet at den andre gjør det samme. Men skal man vente på at partneren begynner? Eller skal man gå i seg selv og endre seg selv til det bedre? Om forholdet går under, har man da gjort en innsats for ingenting? Selvfølgelig ikke! Få fram det beste i din partner ved å være den beste utgaven av deg selv. Ikke ta imot dritt, ikke ta imot urettferdighet, ikke ta imot slag, men ikke begrens din kjærlighet fordi du er redd for å bli såret.
Er kjærlighet meningen med livet? Det vi lever for?